Jon Lien bor på Trondsskogen, rett opp for sentrum på Berkåk.  Jon har bak seg et helt liv med forming av tre.  Nå i sitt treogåttiende år kan han se tilbake på rikke år i sagbruk og snekkerfaget.  En yrlesaktiv del av livet, som etter oppnådd pensjonsalder gikk over til den srore hybbyen-treskjæring.

Jon hadde handlaget for treforming fra barnsben av, og husker godt fra guuedagene når han var med mor i fjøset.  - Tollekniven  var bestandig med, like sikkert som broka.  Mens mor mjølka, brutke jeg tida til å skjære.  Bustenskjold og Plassbakk-kallifigurer på all fjøosstopler jeg kom over, smiler han.

Familiemannen Jon tok arbeid hos det kjente byggefirmaet Erling Sande på Berkåk.  Etter 22 års tjneste takket han av etter oppnådd pensjonsadler.  Jon var en svært anvendelig kar for firmaet.  Han hadde tjeneste både på saga, som snekker og senere som hyttemontør.  Jon hadde også en finger med i konstruksjon, og senere bygging av produksjonokalene på Berkåk.  - De va æ såm ga Erling idéen om produksjon tå høtto i plankelaft, sier Jon og får ei tankefull rynke i panna.

Idéen om hytter utformet i plankelaft, var en trebesparende og transportvennlig nyhet som senere  la grunnen for Erling Sandes salgssuksess.  Virkeliggjort og spredt over hele verden gjennom Sande hytta.  Få vet at mannen bak suksessen hette Jon Lien.

Han er født på Hoelsjåren nede i bygda.  Etter flytting til Bremsnes på Averøya, der han hadde sine første skoleår, kom han som trettenåring tilbakke til Rennebu og bestefarens gard ute i Skamfersætra sørom Berkåk.  Jon husker den store forskjellen både på skolevei og lærerspråk.  På Averøya hadde han skolen like ved heimen.  Ute i <<Sætra>> var det 6 kilometer til skole på Berkåk.  Han måtte også bytte fra bokmål til en streng nynorsklærer.  Du skuill ha sjitt rettenga ti stilboka føst e kom hit, ho såg ut såm et komunistflagg, ler han.

Trearbeid vart hans store interesse og levebrød i tillegg til tømmerhogging.  Borte i <<Sætra>> hadde han et lite snekkerverksted med sjøllaga dreiebenk for manuell drift, og anna snekkerverktøy.

I det vesle verkstedet dref Jon en utstrakt skiproduksjon.  Nøye utvalgt bjert var råmaterialet og modellen han lagga var det som i dag betegnes som Telemarkski, med bredde for flytt i laussnø og innsving på midtren.  Den gangen var det ikke planerte løypetraséer.  Ski var et nødvendig transportmiddel i uveisomt terreng.  Og de måtte være stødige for å bære i skog og mark.  Brettene la han på ski ved å koke treet til det ble mykt.  Så spente han det over en mal, og tørket ved brenning for å fra <<gangbokta>> og brettet til å stå uforandret for etteretid.

De va nøye me breinnengen, fær my - så vart skie sprøtt, å fær lite- så ville brette gang ut att, minnes Jon.

Var kunden eheldig og brakk skia, kom de til Jon for å få <<fingerskjøtt>>.   Etter slik behandling av fagmannen var skia så gode som nye att.

Da Jon var i tjueårene kom han på snekkerskole på Sandbrekka med den kjente trekunstneren Ola I.  Bakk som lærer.

Han var en god pedagog som også la på litt undevisning i tresklæring.  Denne stolen jeg sitterr i , laga jeg på skolen, sier Jon.  Han viser fram stolen med trekantsete, rygg og armlener med fine skjæringer.

Handlaget for skjæring har jeg nok i arv, men et lite puff framover fikk jeg på snekkerskolen.  Interessen for treforming kom tilbakke nå, nar pensjonisttilværelsen ga rikelig med tid.  De yrkaesaktive årene med strev for brødmjølet ga ikke rom for slik tidkrevende hobbyvirksomhet, smiler han.

Rundt om i den velstelte stua til Jon, henger, ligger og står nydelig trearbeid.  Kråskap, kopprekker, oppheng for veggtepper, serveringsbrett og drikkehorn, fat og figurer.  På en vegg innpå finstuggu henger ei rekke av skjeer, med nydelig utskjæring, og i forkskjellige størrelser.  En overveldende rikdom av nøyaktig utforma, vakker trekunst.  Om han har laget mer?

Jon svarer: - Det er nå seks barnebarn i familien, og de har alle sammen fått kråskap, kopprekker, skjeer, magneltre og serveringsbrett.  Nå har jeg laget to drikkehorn. men det er meningen at det skal bli seks slike også.  Emmene til fire nye henger på uthusveggen.

Resten av familien har oppover åra fått det meste av det jeg lager.  Det går unna, forteller trekunstneren på Trondskogen.

Jon er i form toss sine 83 år.  Møter du han, og skal tippe alder, vil du havne på <<oppi sekstiåra>>.  Jon har bestandig vært friluftsmenneske.  Fra den tid han var skogsarbeider har turer i skog og mark fått første priorotet.  En <<trimtallerken>> fra RIL i kopprekka på stua er et synlig bevis på aktiv alderdom.

Jeg stiller huset skøl, vasker klær, lager mat og går på buttiken.  Må ha noe å pulse med i tillegg til treskjæringa.  Så lenge synet fungerer har jeg ikke behov for hjemmehjelp.  Et godt råd till alle eldre med helsa i behold, er å skaffe seg en hobby.  Da har du et mål å arbeide fram mot, som gir dagen innhold.  Jeg vil fortsette så lenge helsa holder og noen setter pris på det bestefar lager.  Jeg har spurt, og foreløpig høres det ut til at trevarene blir godt mottatt, smiler han med et lurt blink i øyet.

Kaffekjellen på kjøkkenet koker og Jon spretter opp.  Han serverer kaffe og brød på salongbordet mens praten fortsetter.